Litteraturliste

Brian Setzer - en studie i genre og stil

Forside // Innhold / Forord / Kapittel I og II / Kapittel III og IV / Kapittel V / Kapittel VI / Kapittel VII / Kapittel VIII / Kapittel IX / Kapittel X / Kapittel XI / Kapittel XII / Vedlegg / Litteraturliste

XII. Oppsummering

Hovedintensjonen bak denne oppgava har vært å sette Brian Setzers musikk og gitarstil inn i rockabilly-tradisjonen. P.g.a. manglende litteraturen når det gjelder rockabilly, har jeg i bakgrunnsdelen gått forholdsvis grundig inn på historiske, ideologiske og estetiske forhold som synes å prege denne genren. Dette mener jeg har vært av avgjørende betydning for den stilistiske og genremessige forståelsen av Setzers innsats. Gjennom bakgrunnsstoffet har jeg også villet trekke fram tre lite belyste deler av populærmusikkens historie: (a) 1950-årenes rockabilly i tillegg til de retrospektive musikkidealene som dukka opp i (b) rockabilly- og (c) swing-revivalen. Disse tre stilretningene kommer gjerne i skyggen av mer synlige trender – henholdsvis (a’) ”rock’n’roll eksplosjonen” på midten av 1950-tallet, (b’) punk-hysteriet mot slutten av 1970-tallet og (c’) og grunge-bølga i 1990-åra.

Rockabilly er i første rekke en energisk, upolert og liveorientert musikkform fra en tid der studioutstyret var begrensa, og der unge uerfarne musikere hadde hovedrollene i musikkutforminga. Som jeg har vært inne på, ligger mye av det uttrykksmessige i rockabillyen svært nær det som forbindes med tidlig rock’n’roll. Likevel er rockabilly en snevrere stilretning, med sterkere country-relasjoner og mer avgrensede klanglige idealer. Dette skyldes i stor grad at ”The Sun Sound” tidlig fungerte som modell for senere artister.

Vi har sett at Setzer er sterkt knytta til rockabilly-genren. Dette gjelder ikke bare musikkstil og image, men også scenegimmick, sound, innspillingspraksis, gitarvalg, gitarteknikk, utstyr, effekter, holdninger og den generelle innstillinga til musikken han framfører. Setzers musikkstil bygger også på idealer som kjennetegner den angloamerikanske musikkarven. Forankringa går altså lengre tilbake enn til 1950-tallet. Jeg tenker her først og fremst på hans tilknytning til instrumentene banjo og steel-gitar. I tillegg til å føre banjoklanger inn i nye musikalske omgivelser, spiller han på konserter også gamle amerikanske folkemelodier – jodling er også artige Setzer-innslag som peker i retning av Jimmie Rodgers.

I kapittel X drøfta jeg fingerpicking-stilen, og jeg satte fokus på hvordan spilletekniske prinsipper lett kan smitte over fra en instrumenttype til en annen. Den nære koblinga mellom banjospill og fingerpicking gjør bl.a. at Setzer lett kan overføre tekniske løsninger fra gitaren og over på banjo. Gjennom å følge fingerpicking-prinsippene innenfor rockabilly, så vi at vekselbasspillet mer eller mindre forsvant når bandene ble større. I Setzers fingerpicking er heller ikke basspillet ”perfekt”, men heller fragmentert og usystematisk. Dette vil likevel variere, og enkelte låter (eller soloer) inneholder mer systematisk og stødig vekselbass. Hos andre rockabilly-gitarister, særlig i revival-perioden, er det ofte bare rytmikken og melodikken i overstemma som har blitt bevart.

I kapittel VII gikk jeg forholdsvis detaljert til verks for å beskrive Setzers gitarsound. Jeg ville koble metaforiske soundbeskrivelser til faktiske klanglige fenomener. Disse metaforene var, som vi så, knytta til referanserammer innenfor rockemusikken, og vil derfor til en viss grad være relative i forhold til ulike musikalske miljøer. Jeg kom fram til at Setzers mest brukte gitarsound kan beskrives som ”twangy”, ”rik”, ”spiss”, distinkt, ”brun” og ”tett”.

Selv om mye av Setzers gitarspill har slående likheter med 1950-årenes rockabilly, innfører han som vi har sett også nye elementer som i sterkere grad slekter på andre musikkformer. Særlig jazz-impulsene er viktig å trekke fram her. Jeg har vært inne på raske legatospilte skalaløp med sweeping-teknikk, oktavspill, Montgomery-inspirerte fraser i flerstemte harmonier, og altererte skalalinjer. Gitarspillet hans kan på mange måter betraktes som stilpluralistisk fordi hele ideologiene går ut på å mikse sammen stiler og uttrykksformer, gjerne fra motstridende musikkestetiske arenaer. Dette er forhold han ikke legger skjul på. Snarere tvert imot hevder Setzer at det humoristiske og kontrastbetonte som ligger i å for eksempel spille dim-skalaformasjoner i en rockabilly-låt, er avgjørende virkemidler i den gitarestetikken han vil uttrykke. Humor og ironi er altså viktige momenter i Setzers stil.

Arbeidet med å utkrystallisere stilistiske, genremessige og uttrykksmessige særtrekk hos en artist, er utfordrende og krevende. Det vil dessuten alltid være forhold som må vike fordi andre momenter får høyere prioritet. Da kan det kanskje være en trøst at samme hvor komplekst artistbildet måtte virke, så er som regel utøverens egen oppfatning svært enkel. Jeg lar Setzer selv avslutte denne oppgava med en uttalelse fra forrige ukes ”Question & Answer” på hjemmesiden hans www.briansetzer.com. Han sitter hjemme i stua si, og svarer på spørsmål over telefon:

“It's really funny, I think to myself...I've got my same guitar and amp, it's just a bigger room now! It's pretty much like when I was 16, same guitar, same amp, same sound...it's just not my bedroom at my parent's house! Some things don't change.”

Brian Setzer, 2002